De amerikanske bilprodusentene mistet derfor initiativet og deres problemer satte en støkk i alle som arbeidet med tilsvarende teknologier. Selv om Mercedes-Benz for alvor startet sitt kollisjonsputearbeid så tidlig som i 1967, skulle det derfor ta mange år før de tok sjansen på å lansere sin løsning. For å være bombesikre på at teknologien skulle fungere, gjennomførte Mercedes-Benz blant annet 250 fulle kollisjonstester og 2.500 tester der bilseter, ratt og kollisjonsputer ble plassert på bevegelige rigger.
Først 13 år senere, i 1980, følte altså Mercedes-Benz seg sikre nok på teknologien til å lansere oppfinnelsen, som fikk navnet airbag. Samtidig introduserte Mercedes-Benz, som første bilmerke, pyrotekniske beltestrammere.
Den rattmonterte kollisjonsputen fikk altså sin premiere i den tidens S-klasse (126-serien) og kostet 1.525 tyske mark som ekstrautstyr (omkring 780 euro eller snaue 7.000 kroner, som var mye penger den gangen).
Dermed gikk startskuddet for teknologien som la grunnlaget for dagens kollisjonsputer, eller SRS (Supplemental Restraint System, "Supplerende oppfangingssystem") som de offisielt kalles. Siden den gang er selvsagt airbag-teknologien kraftig forbedret og videreutviklet. Blant annet er dagens kollisjonspute-enheter betydelig mindre plasskrevende enn de første utgavene.
I 1988 kom passasjer-kollisjonsputen og i 1995 kom de første sidekollisjonsputene. I 1998 kom hodekollisjonsputene, som også er kjent som kollisjonsgardiner. Dette året introduserte Mercedes-Benz i tillegg såkalte adaptive frontkollisjonsputer. Disse kunne utløses i to trinn, avhengig av kraften i den aktuelle kollisjonen.
Kollisjonsputen er sammen med sikkerhetsbeltet og antiskrens-teknologien (ESP) uten tvil blant bilhistoriens aller viktigste sikkerhetsrelaterte nyvinninger. Ifølge Mercedes-Benz har kollisjonsputen siden starten reddet mer enn 28.000 liv bare i USA.
